Sett i biln no, høyre på regne på utsia, tromme ne rondt biln... d e hjerte mett som skrik... som prøve å bli kvitt smertan, både dæm psykiske, å dæm fysiske.... d smertan som fer 3 4 daga sia va følelsa fylt m glede, m ønska, m håp... no e d ingenting igjænn, bortsett fra et høl, et savn... å jævlie tanka... æ angre så jævli, kor mang gång ska æ sei d... kor mang gång ska æ sei d, tænk d... kor mang gång ska æ føl d? At d mått gå så langt før æ skol forstå, at d skol bli sånn... at du skol værra nødt t å gjennom d her fer å via mæ... forstår itj koffer æ har vorri sånn... unnskyld jenta mi... unnskyld... æ fortjene å ha d sånn som æ har d no... fortjene kvart et sekund... æ bærre veit itj om æ overlevve d her... veit itj om æ klare nå meir... veit itj om æ klare å levva utn dæ... du betyr fer my fer mæ.... d e oss 2, har bestandi vorri oss... æ ælske dæ Katrine... d har æ bestandi gjort...